Det finnes knapt et annet land i verden hvor mattradisjoner står sterkere enn de gjør i Italia. På reise til Lombardia-regionen nylig, søkte jeg og min yngste datter Mathea (15) kunnskap om både filmhistorie, lokale matskatter og italiensk hverdagsliv.
Filmhistorie for å holde Matheas interesse oppe undervegs. Reisen var lagt opp etter regien i den populære filmen «Call Me by Your Name». En film basert på boka ved samme navn, eller på norsk «Mitt navn er ditt». Mathea har lest boka flere ganger, sett filmen og lyttet til musikken flere ganger enn det går an å telle. Filmen skildrer en romanse mellom 17 år gamle Elio, sønn av en kjent arkeologiprofessor, og Oliver, farens 24 år gamle amerikanske forskningsassistent. En rørende skildring som bare må oppleves. Handlingen i boka er fra 1983 og filmskaperne har virkelig klart å gjenskape stemningen, uttrykket og følelsen fra den gang. Opptakene skjedde i 2017 i tre små byer i Lombardiaregionen i Norditalia. Der kan du gå på oppdagelsesferd i gamlebyer fra Middelalderen, bade i sjarmerende innsjøer med flotte strender og du kan oppleve en matreise helt utenom det vanlige.
Filmen ble spilt inn i byene Crema, Sirmione og Bergamo. Vi fløy til Milano, leide en liten bil og tok inn på San Clemente, en sjarmerende Airbnb. Vi fikk oppleve en rørende vakker reise til hus, barer, torg og badesteder hentet rett ut av filmen. Samtidig la vi opp en matreise som både skulle ta oss gjennom filmkarakterenes matfat og by på kunnskap om lokal matkultur og tradisjon. Kombinasjonen populær ungdomsfilm og matkultur ble virkelig en suksessbåde i Crema, Sirmione og Bergamo. Reisen skapte minner som Mathea etter turen oppsummerte som «den aller beste ferieopplevelsen i mitt liv». Boka og filmen må oppleves. Matreisen vil jeg forsøke å skildre.
Crema
Vis a vis San Clemente, vårt sjarmerende overnattingssted, hadde vi booket bord på Ristorante Speranza. Ryktene sa deres sagnomsuste Spagetti al Vesuvio måtte oppleves. En nydelig tomatisert pasta med sjømat, servert på et stort fat, innbakt i et tynt lokk av sprø pizzadeig. Mathea spiser ikke sjømat og koste seg med en aldeles nydelig pizza toppet med tomatsaus, mozzarella og grillede grønnsaker.
På vår filmreise neste dag, hadde vi en guide som i detalj kunne redegjøre for handlingen, og som hjalp oss å gjenskape stemningen. Vi både drakk og spiste retter fra filmen, som samtidig var autentiske for området. Vi drakk iste med ferskenjuice. Vi plukket saftige fiken rett fra trærne og fikk servert områdets pasta-spesialitet Tortelli Cremashi på det lille stedet Quin. Fyllet er søtt og består blant annet av kakao, kandisert frukt, myte, kjeks og krydder. En spennende og litt annerledes kombinasjon.
Vi testet også risotto basert på kortreist ris dyrket omkring byen Pavia i samme region. Guiden kunne fortelle at risotto-rettene strekker seg helt opp til Lombardiaregionen, men at man opprinnelig spiste mer polenta basert på mais enn risottoris.
Sirmione
Temperaturene krøp opp mot 40 gC da vi nærmet oss den sjarmerende halvøya Sirmione syd i Gardasjøen. Vi sjekket inn på et hotel noen få hundre meters gange fra byporten inn til gamlebyen. Nå var det restauranter med aircondition som gjaldt. Kravet bragte oss til et sted med både historie og nydelig mat «Ristorante Maria Callas». Maria Callas (1923-1977), en av verdens beste sopraner, bodde i Sirmione deler av sitt liv. Restaurantens interiør speilet hennes fremstående personlighet og menyen kunne by på lokal fisk fra Gardasjøen og kanskje verdens beste Tiramisu. Selv om jeg ikke er et dessertmenneske og heller avslutter måltidet med ost, nøt jeg hver eneste skje.
Dag to hadde vi guide og fotograf som tok oss gjennom både lokal historie og matkultur. Han anbefalte oss spisesteder utenfor gamlebyen om vi ville oppleve mer autentisk mat, som lokal fisk og pastaretter italienere selv velger seg. Sammen med guiden besøkte et lite marked med frukt og grønt, vi vandret rundt i gamlebyen og langs den vakre stranden Jamaica Beach. Undeveis fikk vi kunnskap om typiske matretter i området.
Vi spiste nydelig lokal fisk på «Ristorante Sarracina» og hadde listen av aktuelle matvalg klar til kvelds. Guiden anbefalte oss pastaretter ved navn Bigoli con le sarde og tortelli di zucca (gresskar), lokal salami, fiskeretter med fisk fra Gardasjøen og langkokt kjøtt på spyd, en rett ved navn spiedo. Guiden løftet frem «Alleria Restaurant» som sin favoritt og vi tok han på ordet. Etter 800 meters gange sørover fra hotellet, kom vi til et aldeles nydelig sted. På utsiden, ikke ekstraordinært, men etter å ha gått gjennom restauranten og ut på baksiden mot sjøen, åpnet det seg et lite mekka. Nydelige småbord på en terrasse med sjøutsikt. Småbord dekket med hvite duker, levende lys og utsikt mot en gammel molo som speilet seg i vannskorpen mot en romantisk solnedgang.
Maten var lokal, utsøkt på smak, men verdt turen mest av alt var minnet vakker molo i solnedgang vi skapte sammen jeg og verdens fineste Mathea (15).
Bergamo
Fem mil nordøst for Milano finner vi Bergamo, vårt tredje stopp på reisen. Byen, med sine omkring 130 000 innbyggere,ligger ved foten av Alpene, og har et kjøkken som kanskje skiller seg mest fra resten av Italia. Vi bodde på et hotel et lite steinkast fra banen som neste dag skulle ta oss opp til den sjarmerende gamlebyen – citta Alta.
På kvelden spiste vi på en restaurant de italienerne selv gjerne spiser sin pizza, et uhøytidlig og sjarmerende spisested ved navn «Antica Fiera». Vi spiste en aldeles nydelig Aubergine parmigiana og testet rikottafylte squashblomster, før deres sagnomsuste pizza ble servert. Og pizzaen innfridde virkelig vår forventning,- en pizza Margeritha med tynn og sprø bunn, smaksrik tomatsaus og nydelig ost.
Neste dag hadde vi booket en guidet matreise som virkelig kan anbefales. En vandring mellom fem ulike spisesteder som kunne by på lokal tradisjonsmat, kombinert med kunnskap om Lombardiaregionens matkultur. Vår lokale guide, som selv hadde vokst opp i Bergamo, kunne fortelle at et litt mer kjølige klima her, gjør at man benytter mer energigivende ingredienser i Lombardiaregionen. Slike som smør, fløte og ost. Vi smakte oss igjennom lokale merkevarer, oster merket D.O.P som Taleggio, Branzi og Resegone og et glass rødvin av typen Valcalepio, fra en dal nær Iseo. En vin som ifølge vår guide stolt kunne fortelle bare er tilgjengelig i Bergamo. Undervegs i måltidet fikk vi lære om både hverdagsmat og festretter. Når familien samles serveres gjerne pastaretten casoncelli til middag. Mens man ellers gjerne spiser karbohydratrik pasta til lunsj. Først salat eller grønnsaker, så pasta. Har det noe å si for helsa di om du sparer karbohydratene til slutten av måltidet? Les artikkelen min her. Lunsjen er dagens hovedmåltid, litt som nordmenns middagsmåltid. Den avsluttes gjerne med litt lokal ost. Her sier man at «munnen ikke er trett, før den lukter som ei ku».Middagen på kvelden er litt mer beskjeden. Litt fisk, litt kjøtt og rikelig med grønt. Den avsluttes typisk med søt frukt for en god natts søvn.
På matreisen fikk vi servert både scarpinocc, casoncelli og polenta. Sistnevnte, en energirik maisgrøt man bare finner i Lombardiaregionen. Den langkokes i kobberkjeler under omrøring, for å utvikle konsistens og smak. Toppet med sesongens pannestekte grønnsaker smakte polentaen kjempegodt. Polenta ble brukt for å drøye maten og for å overleve i tidligere tider. Man kunne spise polenta gjennom uka, slik vi overlevde på sild og poteter.
Selv om vi allerede nå kjente at vi var langt forbi forsynte, gikk turen videre til den kjente kafeen «La Marianna» for dessert. Det stedet man utviklet den originale oppskriften til iskremen-typen stracciatella. Historien sier at man tok ideen fra en varm kraftsuppe hvor man rørte inn rå egg og fikk eggetråder. Når man rørte inn varm sjokolade i vaniljeis, fikk man sjokoladetråder som så ble til ujevne sjokoladebiter. Du kan se om det er en ekte stracciatella om sjokoladebitene er ujevne. Er de like på størrelse er det vaniljeis med sjokoladebiter du spiser, ikke den originale og ekte versjonen.
Matreisen ble avsluttet, slik italienere flest avslutter sin lunsj, med en kaffe av aller beste kvalitet. Det skal være svart kaffe etter måltidet, gjerne en espresso, da magen allerede er forsynt og kaffedrikken ikke skal gjøre deg mett men bidra med energi til å fortsette dagen. Vi drakk aldeles nydelig espresso på den kjente kafeen eller kaffebaren «Caffè del Tasso». Espresso tilberedt med andakt og presisjon.
Da guiden dro hjem til sin egen familie, var vi fulle av inntrykk. Det son preget meg mest var kanskje ikke all den nydelige maten vi hadde fått smake. Det var den stoltheten guiden presenterte sin egen matkultur på jeg beundret mest. Lokale råvarer og tradisjonelle matretter presenteres og markedsføres med tydelig stolthet. Italienernes matkultur er en tydelig del av deres identitet. Her har vi nordmenn noe å lære.
Mette av inntrykk avsluttet vår reise på hoteltakets restaurant. Med utsikt opp til en vakkert, lyssatt citta alta, testet vi nydelig vegetarmat på «Roof Garden Restaurant». Veganske «Fagioli all'uccelletto" med bønnekrokketer, brekkbønner og pizzaiola-krem.
Vi var begge enige om at turen virkelig gav mersmak og frister til gjentakelse. Vil du følge i våre fotspor, kan du bestille det meste på Airbnb. Både overnattingen San Clamente, guiden som tok oss gjennom de ulike stedene for opptak av filmen «Call me By Your Name» i Crema, fotografen som guidet og fotograferte oss i Sirmione og matvandringen med guide i Bergamo.
Klem fra Berit