GLP-1, kosthold og aktivitet: Slik bevarer du muskler og helse

Skrevet av: Berit Nordstrand 31. august 2026

Nyheter

Sammendrag

GLP-1-legemidler som semaglutid kan redusere appetitten, bedre blodsukkerreguleringen og gi betydelig vektnedgang. Behandlingen bør likevel ikke stå alene. Studier viser at fysisk aktivitet ikke nødvendigvis øker når vekten går ned, og at muskelvev (fettfri masse) kan gå tapt under behandlingen. Styrketrening, tilstrekkelig protein, næringstett mat og regelmessige gåturer kan bidra til å bevare muskelstyrke, funksjon og metabolsk helse. Fermenterbare fibre fra grønnsaker, belgvekster, fullkorn, nøtter, frø, frukt og bær gir næring til tarmbakteriene. Når bakteriene fermenterer fibrene, dannes kortkjedede fettsyrer som kan stimulere tarmens L-celler og støtte kroppens egen GLP-1-produksjon. Mat kan ikke erstatte effekten av et GLP-1-legemiddel, men kan styrke tarmmiljøet og helsegrunnlaget behandlingen skal virke i. Den beste strategien er derfor ikke medisin eller livsstil, men en individuelt tilpasset kombinasjon.

GLP-1-legemidler gir et mulighetsvindu

GLP-1-legemidler har gitt oss et nytt og virkningsfullt verktøy i behandlingen av fedme. For mange mennesker kan medisinen dempe en sult som tidligere har overskygget både gode intensjoner og omfattende livsstilsinnsats.

Det er viktig å anerkjenne dette. Fedme er en kompleks, kronisk sykdom, ikke et uttrykk for svak vilje. Appetitt, metthet, belønningssystemer, søvn, stress, hormoner, genetikk, tarmmikrobiom, psykisk helse og livsbetingelser virker sammen. For noen kan GLP-1-behandling gjøre det mulig å gjennomføre endringer som tidligere har vært svært krevende.

Men redusert appetitt er ikke det samme som bedre kosthold. Lavere vekt er ikke automatisk ensbetydende med en sterkere og friskere kropp. Og færre kilo på badevekten betyr ikke nødvendigvis at vi beveger oss mer.

Legemidlet kan åpne et mulighetsvindu. Hvordan dette vinduet brukes, kan få stor betydning for kvaliteten på vektnedgangen, muskelhelsen og muligheten til å bevare resultatene over tid.

Verdens helseorganisasjon anbefaler derfor at GLP-1-legemidler inngår i en helhetlig behandling som også omfatter sunn mat, fysisk aktivitet og støtte til varige atferdsendringer. Organisasjonen understreker samtidig at anbefalingen er betinget, blant annet fordi kunnskapen om langtidsbruk, avslutning av behandling og optimale oppfølgingsmodeller fortsatt er begrenset (World Health Organization, 2025).

Hva er GLP-1?

GLP-1 er en forkortelse for glucagon-like peptide-1. Det er et naturlig tarmhormon som produseres av enteroendokrine L-celler, særlig i den nederste delen av tynntarmen, ileum, og i tykktarmen. Hormonet frigjøres i forbindelse med matinntak og bidrar blant annet til metthet og blodsukkerregulering. Flere næringsstoffer kan stimulere frigjøringen av GLP-1, men de fermenterbare fibrene er særlig interessante fordi tarmbakteriene omdanner dem til kortkjedede fettsyrer som kan aktivere de hormonproduserende L-cellene.

Når tarmbakteriene fermenterer slike fibre, dannes kortkjedede fettsyrer som kan aktivere reseptorer på L-cellene og stimulere utskillelsen av GLP-1. Effekten avhenger derfor ikke bare av hvor mye fiber maten inneholder, men også av om fibrene kan fermenteres av tarmmikrobene.

Når vi spiser, sender signalstoffet GLP-1 viktige beskjeder fra tarmen, til ukspyttkjertelen og hjernen. Hormonet bidrar blant annet til å:

hjelpe bukspyttkjertelen med å frigjøre insulin når blodsukkeret stiger
dempe glukagon, et hormon som ellers får leveren til å sende mer sukker ut i blodet
gjøre at maten forlater magesekken langsommere, slik at mettheten varer lenger
sende beskjed til hjernen om at kroppen har fått mat
dempe appetitten og bidra til et jevnere blodsukker etter måltidet

Kroppens eget GLP-1-signal brytes raskt ned. Legemidlene er imidlertid utviklet slik at de aktiverer GLP-1-antennene på cellene (reseptorene) mye sterkere og over betydelig lengre tid.

Et fiberrikt måltid kan ikke forventes å gi samme effekt som et legemiddel. Likevel kan maten påvirke kroppens egen GLP-1-regulering og samtidig styrke tarmmikrobiomet, gi cellene de byggeklossene de trenger og styrke den metabolske helsen. Derfor mener jeg at GLP-1-legemidler så langt det er mulig bør kombineres med individuelt tilpasset støtte til kosthold, aktivitet, søvn og andre livsstilsgrep. Slik kan behandlingen styrke mer enn vekten alene og gi bedre forutsetninger for resultater som varer.

Lavere vekt betyr ikke nødvendigvis mer bevegelse

Det kan virke logisk at vi beveger oss mer når kroppen blir lettere. Ny forskning tyder imidlertid på at denne økningen ikke kommer av seg selv.

Chae og medarbeidere undersøkte aktivitetsdata fra 298 voksne som brukte GLP-1-reseptoragonister. Deltakerne gikk i gjennomsnitt 5 944 skritt daglig, men 57,7 prosent oppnådde ikke anbefalingen om minst 150 minutter moderat til høy fysisk aktivitet i uken. Gjennomsnittlig stillesittende tid var 947 minutter per dag, tilsvarende nesten 16 timer (Chae et al., 2026).

Dette var en tverrsnittsstudie. Den kan derfor ikke vise at legemidlene var årsaken til den lave aktiviteten. Studien viser likevel at mange som behandles med GLP-1-legemidler, fortsatt trenger konkret hjelp til å redusere stillesitting og etablere regelmessig aktivitet.

I en annen analyse, presentert på den internasjonale endokrinologikongressen ENDO 2026, undersøkte forskerne aktivitetsdata fra 753 personer fra året før og året etter oppstart med et GLP-1-legemiddel. Gjennomsnittlig antall skritt sank fra 5 047 til 4 487 per dag, mens moderat til høy aktivitet falt fra 27,9 til 22,2 minutter daglig. Resultatene var presentert som konferansedata og må tolkes med varsomhet, men de illustrerer et viktig paradoks: Vekten kan gå ned samtidig som hverdagsaktiviteten også går ned.

Mulige forklaringer kan være:

redusert energi- og næringsinntak
kvalme, tretthet eller dehydrering som bivirkninger
tap av fettfri masse (inkludert muskelvev)
muskel- og skjelettsmerter
lav fysisk kapasitet før behandlingsstart
en opplevelse av at medisinen gjør aktivitet mindre nødvendig

Legemidlet reduserer altså ikke behovet for aktivitet. Når matinntaket blir mindre og vekten faller raskt, kan det snarere bli enda viktigere å bruke kroppen.

Vi bør måle kvaliteten på vektnedgangen

Når vi går ned i vekt, mister kroppen først og fremst fett, men ofte også noe fettfri masse. Fettfri masse er alt i kroppen som ikke er fett. Det omfatter muskler, men også væske, organer, bindevev og annet vev. Når en måling viser at fettfri masse har gått ned, betyr det derfor ikke nødvendigvis at du har mistet tilsvarende mye muskel.

En gjennomgang av studier med semaglutid viste at mesteparten av vekttapet kom fra fett. Hvor mye fettfri masse deltakerne mistet, varierte imidlertid mye. I noen studier var den nesten uendret, mens fettfri masse i andre studier utgjorde opptil rundt 40 prosent av vekttapet. Fordi deltakerne mistet mer fett enn fettfri masse, fikk de likevel en større andel fettfri masse i kroppen etter vektnedgangen (Bikou et al., 2024).

SEMALEAN-studien viser hvorfor vi ikke bare bør se på kilo og kroppssammensetning. Her ble 115 personer med fedme fulgt under behandling med semaglutid 2,4 mg. Etter sju måneder hadde de i gjennomsnitt mistet omtrent tre kilo fettfri masse, men deretter stabiliserte den seg. Etter tolv måneder hadde deltakerne bedre håndgrepsstyrke, og andelen med kombinasjonen lav muskelmasse og fedme var redusert fra 49 til 33 prosent. Studien manglet en kontrollgruppe og kan derfor ikke bevise at semaglutid ga bedre muskelstyrke. Den viser likevel at en nedgang i fettfri masse ikke nødvendigvis betyr at kroppen er blitt svakere (Alissou et al., 2026).

I praksis bør du derfor følge med på mer enn tallet på vekten. Det er funksjonen som til slutt betyr mest:

Klarer du å reise deg lettere fra en stol?
Har du beholdt eller økt styrken?
Orker du mer i hverdagen?
Går du raskere og tryggere?
Bevarer du balanse og fysisk selvstendighet?

Risikoen for uheldig tap av muskelmasse er ikke nødvendigvis lik for alle. Eldre, personer med lite muskelmasse fra før, mennesker med svært lavt energiinntak og personer med kronisk sykdom bør følges ekstra godt.

Styrketrening forteller kroppen at musklene fortsatt trengs

Når vekten går ned og kroppen får mindre energi, trenger musklene et tydelig signal om at de skal beholdes. Dette signalet kommer først og fremst gjennom belastning.

Styrketrening stimulerer muskelproteinsyntesen og bidrar til å bevare styrke og fysisk funksjon. Musklene er dessuten et viktig organ for blodsukkerregulering. Når de arbeider, øker opptaket av glukose, og regelmessig trening kan også bedre insulinfølsomheten. Hardtarbeidende muskler lager betennelsesdempende myokiner.

Adamczak og medarbeidere fremhever styrketrening som en sentral del av oppfølgingen under GLP-1-behandling. Treningsopplegget må tilpasses alder, funksjon, smerter, tidligere erfaring og helsetilstand. Målet er ikke å presse alle inn i det samme programmet, men å gi musklene regelmessig og gradvis økende motstand (Adamczak et al., 2026).

Et praktisk utgangspunkt kan være to til tre helkroppsøkter i uken, med øvelser som:

knebøy til stol eller benpress
hoftehev eller markløftbevegelse
roing med strikk, kabel eller vekter
armheving mot vegg eller benk
skulderpress
tåhev
øvelser for balanse og kjernemuskulatur

En nybegynner kan starte med 20–30 minutter. Det avgjørende er ikke hvor avansert treningen ser ut, men at musklene faktisk utfordres. Etter hvert bør motstanden økes forsiktig slik at kroppen får nye utviklingssignaler.

GLP-1 og trening virker bedre sammen

En randomisert studie med 195 voksne med fedme viser hvor godt legemidler og aktivitet kan utfylle hverandre. Etter en periode med kaloriredusert kosthold ble deltakerne fulgt i ett år. Noen trente regelmessig, noen fikk GLP-1-legemidlet liraglutid, noen kombinerte trening og liraglutid, og en kontrollgruppe fikk placebo.

Sammenlignet med placebogruppen opprettholdt deltakerne en vektreduksjon som var:

4,1 kilo større med trening
6,8 kilo større med liraglutid
9,5 kilo større når trening og liraglutid ble kombinert

De som kombinerte legemidlet med trening, fikk også omtrent dobbelt så stor reduksjon i fettprosent som dem som bare trente eller bare fikk liraglutid. Det var dessuten bare kombinasjonsgruppen som forbedret både langtidsblodsukkeret, kroppens følsomhet for insulin og kondisjonen (Lundgren et al., 2021).

Dette viser hvorfor vi ikke bør velge mellom legemiddel og livsstil. Legemidlet kan dempe sulten og gjøre vektnedgangen lettere, mens aktivitet beskytter musklene og styrker blodsukkerreguleringen, kondisjonen og den generelle helsen.

En nyere gjennomgang av flere studier støtter dette. GLP-1-behandling ser ut til å gi bedre resultater når den kombineres med endringer i kosthold og aktivitet. Livsstilsgrepene varierte mellom studiene, men samlet peker forskningen mot bedre resultater for både kroppsvekt og risikofaktorer knyttet til hjerte- og stoffskiftehelse (Chu et al., 2025).

I praksis trenger det ikke begynne med et avansert treningsprogram. To styrkeøkter i uken, korte gåturer etter måltider og mindre sammenhengende stillesitting kan være en god start. Målet er ikke bare å gå ned i vekt, men å miste mest mulig fett samtidig som styrke, kondisjon og funksjon bevares.

Aktivitet kan gjøre resultatet mer robust

Mange vil ha behov for GLP-1-legemidler over lang tid fordi fedme er en kronisk sykdom der kroppen ofte forsøker å gjenvinne vekten som er gått tapt. Noen avslutter likevel behandlingen på grunn av bivirkninger, graviditetsønske, kostnader, dårlig tilgang eller egne ønsker.

Da blir det viktig hva du har rukket å bygge opp mens du brukte medisinen. Har du fått sterkere muskler, bedre kondisjon og gode vaner rundt mat og aktivitet? Eller har behandlingen først og fremst gitt et lavere tall på vekten?

En oppfølgingsstudie fant at deltakerne som bare hadde fått GLP-1 (liraglutid), gikk mer opp i vekt etter behandlingsslutt enn dem som hadde fulgt et veiledet treningsprogram. Ett år etter avsluttet behandling var vektøkningen omtrent seks kilo større etter liraglutid alene enn etter trening alene. Resultatene tyder på at regelmessig aktivitet kan gjøre kroppen bedre rustet til å bevare deler av vektreduksjonen over tid (Jensen et al., 2024).

Andre studier viser at vektøkning er vanlig når behandling med GLP-1 (semaglutid) avsluttes. Det betyr ikke at medisinen ikke har virket, eller at den enkelte har mislyktes. Når behandlingen stoppes, kan sulten øke igjen, mettheten bli svakere og kroppen bruke mindre energi. Kroppens biologiske forsvar mot vekttap blir med andre ord mer merkbart når støtten fra legemidlet forsvinner (Chen et al., 2026).

Kosthold og aktivitet kan ikke garantere at vekten holder seg stabil etter avsluttet behandling. Men de kan gjøre resultatet mer robust. Styrketrening kan bevare muskler og styrke, gåturer kan støtte blodsukkerreguleringen og kondisjonen, og tarmvennlige måltider kan gi bedre metthet og optimalisere magetarmfunksjonen.

I praksis er det derfor lurt å bruke perioden med redusert appetitt til å bygge vaner du kan ta med deg videre. Medisinen kan en dag bli redusert eller avsluttet, men musklene du har trent, gåturene du har gjort til en del av hverdagen, og maten du har lært å styrke helsa med, kan fortsatt være der.

Gåturen er enkel nok til å bli gjort og viktig nok til å virke

En gåtur virker kanskje beskjeden sammenlignet med treningsøktene vi ser i sosiale medier. Men nettopp fordi den er enkel, kan den bli en del av hverdagen. Og det er det vi gjør ofte, som betyr mest over tid.

En liten tur etter maten kan være spesielt nyttig. Når du går, begynner musklene å bruke glukose som drivstoff. Det hjelper kroppen med å hente sukker ut av blodet og kan gi en roligere stigning i både blodsukker og insulin etter måltidet (Dunstan et al., 2012; Henson et al., 2016).

Du trenger heller ikke å gå lenge for å få effekt. I en studie av postmenopausale kvinner med høy risiko for type 2-diabetes ble stillesitting avbrutt med fem minutter ståing eller rolig gange hver halvtime. Begge deler ga en bedre blodsukker- og insulinrespons etter maten enn å bli sittende i ro hele dagen (Henson et al., 2016).

Du trenger derfor ikke vente til du har en hel time tilgjengelig. Legg heller inn små doser bevegelse gjennom dagen:

Gå i 10–15 minutter etter ett eller flere måltider.
Reis deg og beveg deg noen minutter hver halvtime.
Gå mens du snakker i telefonen.
Velg trappen når det passer.
Gå en liten omvei til butikken eller bussen.
Avtal en tur med noen du liker å være sammen med.
Øk antall skritt gradvis fra nivået du er på i dag.

Går du rundt 3 000 skritt daglig, trenger du ikke hoppe rett til 10 000. Begynn for eksempel med 3 500 skritt. Når det kjennes naturlig, kan du øke litt til.

Målet er ikke å være perfekt. Målet er å gjøre bevegelse så enkelt at du får lyst og anledning til å gjenta den. En kort tur du faktisk tar, er langt mer verdifull enn en stor treningsplan som aldri passer inn i livet.

Maten skal gi nok næring selv om du spiser mindre

GLP-1-legemidler demper ofte appetitten og gjør at porsjonene blir mindre. Da blir det ekstra viktig at maten du faktisk spiser, gir tarmen, immunforsvaret, resten av kroppen og hjernen det som trengs av byggeklosser.

Hvis små porsjoner hovedsakelig består av bearbeidet og næringsfattig mat, kan du lett få for lite protein, fiber, vitaminer og mineraler. Kvalme, endret smakssans eller motvilje mot enkelte matvarer kan gjøre dette enda vanskeligere.

Tenk derfor at hvert hovedmåltid bør inneholde:

Variert protein som hjelper kroppen med å bevare musklene
Grønnsaker, bær, urter og krydder som gir fiber, vitaminer og plantestoffer
Fermenterbare fibre som gir næring til de gode tarmbakteriene
Gode fettkilder som nøtter, frø, olivenolje, avokado, kokosfett og feit fisk
Nok væske, særlig dersom du opplever kvalme eller forstoppelse

Gode proteinkilder er blant annet fisk, sjømat, egg, kylling, kjøtt, syrnede meieriprodukter, ost, miso, tempeh, quinoa, bokhvete, bønner, erter og linser.

Prøv å få med en tydelig proteinkilde hver gang du spiser et hovedmåltid. Det kan være en grønnsaksomelett eller gresk yoghurt og bær til frokost, bønner, fisk eller kylling til lunsj og linser, tempeh, fisk eller kjøtt til middag. Da får musklene jevn tilgang på byggeklosser gjennom dagen. Ett stort proteinrikt måltid på kvelden kan ikke veie opp for at resten av dagen nesten mangler protein.

Hvor mye protein du trenger, avhenger blant annet av alder, kroppsvekt, aktivitetsnivå, hvor mye du spiser og om du har sykdommer som påvirker behovet. Ved nyresykdom eller andre medisinske tilstander bør proteininntaket avklares med legen din.

Når appetitten er liten, kan du tenke: Protein først, planter i mange farger, gjerne noe fermentert eller syrnet, og minst mulig plass til søtsaker, snacks og ultraprosessert mat som gir mye energi, men lite næring.

Tarmvennlig mat kan støtte kroppens egen GLP-1-regulering

Tarmcellene som produserer GLP-1, påvirkes ikke bare direkte av maten vi spiser. De reagerer også på signalstoffer som tarmbakteriene lager.

Det er særlig de fermenterbare fibrene som er interessante. Disse fibrene blir ikke fullstendig brutt ned i tynntarmen, men går videre til tykktarmen, der tarmbakteriene bruker dem som mat. Når tarmbakteriene fermenterer fibrene, dannes blant annet de kortkjedede fettsyrene acetat, propionat og butyrat.

De kortkjedede fettsyrene kan aktivere reseptorer på tarmens hormonproduserende L-celler. Slik kan de bidra til økt utskillelse av GLP-1 og metthetshormonet PYY. Tarmbakteriene påvirker også gallesyrene våre, som igjen kan stimulere GLP-1-produksjonen gjennom andre signalveier (Zeng et al., 2024).

Dette betyr ikke at mat kan gi samme effekt som et GLP-1-legemiddel. Legemidlene virker sterkere og mye lenger enn kroppens eget hormon. Men maten kan støtte kroppens naturlige metthetssystem, gi jevnere blodsukker, støtte immunforsvaret, dempe inflammasjon og skape bedre arbeidsforhold for tarmbakteriene, kroppen og hjernen.

Det er heller ikke bare den totale mengden fiber som teller. Fiber har ulike egenskaper, og det er først og fremst de fibrene tarmbakteriene kan fermentere, som bidrar til produksjonen av kortkjedede fettsyrer. Gi derfor tarmbakteriene mange forskjellige fiberrike råvarer:

havre og bygg med betaglukan
bønner, linser og erter
løk, hvitløk og purre
kål, brokkoli og andre grønnsaker
nøtter og frø
bær og hel frukt
avkjølt potet og gryn med resistent stivelse
yoghurt, kefir, sauerkraut og kimchi

Et praktisk mål kan være å legge til én ny fiberrik råvare om gangen. Ha for eksempel noen skjeer bønner i salaten, bruk matgryn som havre/bygg/bokhvete i stedet for hvit ris, dryss ristede frø over yoghurten eller server avkjølt potet i en salat.

Øk mengden gradvis, drikk nok vann og tilsett gjerne litt rå eplecidereddik til drikkevannet. Dersom tarmen lenge har fått lite fermenterbare fibre, kan en brå økning gi mer luft og ubehag. Akkurat som musklene trenger også tarmmikrobiomet tid til å venne seg til en ny og mer fiberrik hverdag.

Livsstil er mer enn mat og trening

GLP-1-behandling bør heller ikke reduseres til en oppskrift med protein og knebøy. Søvn, avstressing, restitusjon og psykisk helse påvirker både appetitt, energinivå og evnen til å følge opp gode intensjoner.

Lite søvn kan øke sultsignaler og lysten på energitett mat. Langvarig stress kan svekke tarmbakteriefloraen, svekke fordøyelsen og gjøre det vanskeligere å planlegge måltider og prioritere aktivitet. Kvalme, forstoppelse og tretthet kan redusere livskvaliteten og gjøre dørstokkmila for å komme seg på trening uoverkommelig.

God behandling bør derfor også undersøke:

Sover du nok?
Er energiinntaket blitt for lavt?
Får du i deg nok væske og næringsstoffer?
Har styrken, balansen eller gangfunksjonen blitt dårligere?
Finnes det smerter som krever tilpasset aktivitet?
Har humør, motivasjon eller matgleden endret seg?
Er GLP-1-dosen og opptrappingshastigheten riktig for deg?

Ved vedvarende kvalme, oppkast, svimmelhet, uttalt tretthet eller tydelige endringer i humør og motivasjon bør behandlende lege kontaktes. Dosen skal ikke endres på egen hånd.

En praktisk grunnplan under GLP-1-behandling

En god plan trenger ikke være perfekt. Den må være enkel nok til å leve med:

Spis protein i hvert hovedmåltid.
Det gir kroppen byggesteiner til muskler, vev og enzymer.
Gi tarmbakteriene flere planter.
Varier mellom grønnsaker, belgvekster, fullkorn, nøtter, frø, frukt og bær.
Tren hele kroppen to til tre ganger i uken.
Start på ditt nivå og øk belastningen gradvis.
Gå litt hver dag.
En kort tur etter måltider er et godt sted å begynne.
Bryt opp stillesittingen.
Noen minutters bevegelse hver halve time kan være mer realistisk enn én stor treningsøkt.
Ta søvn og restitusjon på alvor.
En kropp med energi beveger seg lettere og tåler trening bedre.
Følg med på mer enn vekten.
Vurder også midjemål, styrke, kondisjon, funksjon, søvn, fordøyelse og livskvalitet.
Juster behandlingen sammen med legen din.
Dose, matinntak og aktivitet må tilpasses respons, bivirkninger og helsetilstand.

Målet er ikke bare å bli lettere, men å bli sterkere og friskere

GLP-1-legemidler kan være verdifulle og for noen avgjørende i behandlingen av fedme og følgesykdommer. Men medisinen og livsstilsgrepene gjør ulike jobber.

Legemidlet kan dempe sulten, styrke metthetsfølelsen og gjøre vektnedgang lettere. Den næringsrike maten gir kroppen byggesteiner og de gode tarmbakteriene maten de trenger. Styrketreningen gir kroppen beskjed om å bevare musklene. Gåturene holder deg i bevegelse og hjelper musklene med å regulere blodsukkeret. God søvn og restitusjon gir overskudd til å fortsette, også på dager som ikke går helt etter planen.

Det handler derfor ikke om å velge mellom medisin og livsstil. Den beste muligheten for varig helse ligger i å la dem samarbeide.

Bruk perioden med mindre sult som et mulighetsvindu. Bygg måltider som gir mer næring, gi tarmbakteriene fermenterbare fibre, tren musklene og gjør gåturene til en naturlig del av dagen. Da arbeider du ikke bare for et lavere tall på vekten, men for en kropp som er sterkere, mer funksjonell og bedre rustet for årene som kommer.

For det viktigste resultatet er ikke bare hvor mange kilo du mister. Det er hvor mye helse, styrke og livskvalitet du tar med deg videre.

Artikkelen gir generell helseinformasjon og erstatter ikke en individuell medisinsk vurdering. GLP-1-legemidler skal brukes og doseres i samråd med lege.

Referanser

Adamczak, M., Majewski, M., Libura, B., Lazar, M., Szkaradowski, Ł., Baranowski, S., ... & Aleshchyk, A. (2026). Preserving skeletal muscle and function during GLP-1 receptor agonist therapy: An evidence-informed exercise prescription framework. Quality in Sport, 68, 74482.
Alissou, M., Demangeat, T., Folope, V., Van Elslande, H., Lelandais, H., Blanchemaison, J., ... & Achamrah, N. (2026). Impact of semaglutide on fat mass, lean mass and muscle function in patients with obesity: The SEMALEAN study. Diabetes, Obesity and Metabolism, 28(1), 112–121. https://doi.org/10.1111/dom.70141
Bikou, A., Dermiki-Gkana, F., Penteris, M., Constantinides, T. K., & Kontogiorgis, C. (2024). A systematic review of the effect of semaglutide on lean mass: Insights from clinical trials. Expert Opinion on Pharmacotherapy, 25(5), 611–619.
Chae, K., Jones, M. R., Yang, A., Ghosh, J., Rajagopal, S., & Chao, A. M. (2026). Physical activity patterns in adults taking glucagon-like peptide-1 receptor agonists: An All of Us cross-sectional study. Diabetes, Obesity and Cardiometabolic CARE, doc260062.
Chen, H., Guo, X., Long, T., & Li, M. (2026). Recurrent weight gain after weight loss induced by lifestyle intervention, metabolic and bariatric surgery, or semaglutide in adults with obesity: A systematic review of randomized controlled trials. Obesity Surgery, 36(2), 792–803.
Chu, J., Zhang, H., Wu, Y., Huang, Y., Zhu, T., Zhou, Z., & Wang, H. (2025). Efficacy of lifestyle modification combined with GLP-1 receptor agonists on body weight and cardiometabolic biomarkers in individuals with overweight or obesity: A systematic review and meta-analysis. EClinicalMedicine, 88.
Dunstan, D. W., Kingwell, B. A., Larsen, R., Healy, G. N., Cerin, E., Hamilton, M. T., ... & Owen, N. (2012). Breaking up prolonged sitting reduces postprandial glucose and insulin responses. Diabetes Care, 35(5), 976–983.
Henson, J., Davies, M. J., Bodicoat, D. H., Edwardson, C. L., Gill, J. M., Stensel, D. J., ... & Yates, T. (2016). Breaking up prolonged sitting with standing or walking attenuates the postprandial metabolic response in postmenopausal women: A randomized acute study. Diabetes Care, 39(1), 130–138.
Jensen, S. B. K., Blond, M. B., Sandsdal, R. M., Olsen, L. M., Juhl, C. R., Lundgren, J. R., ... & Torekov, S. S. (2024). Healthy weight loss maintenance with exercise, GLP-1 receptor agonist, or both combined followed by one year without treatment: A post-treatment analysis of a randomised placebo-controlled trial. eClinicalMedicine, 69.
Lieberman, D. E., Aslan, D. H., & Heymsfield, S. B. (2026). The conundrum of exercise for weight management in the GLP-1 receptor agonist era. JAMA, 335(21), 1841–1843.
Lundgren, J. R., Janus, C., Jensen, S. B., Juhl, C. R., Olsen, L. M., Christensen, R. M., ... & Torekov, S. S. (2021). Healthy weight loss maintenance with exercise, liraglutide, or both combined. New England Journal of Medicine, 384(18), 1719–1730.
Maharjan, S., Dangol, G., & Le, Q. (2026, June). Losing pounds, not gaining steps: The paradox of GLP-1 receptor agonist therapy [Conference abstract]. ENDO 2026, Chicago, IL, United States.
Qin, W., Yang, J., Deng, C., Ruan, Q., & Duan, K. (2024). Efficacy and safety of semaglutide 2.4 mg for weight loss in overweight or obese adults without diabetes: An updated systematic review and meta-analysis including the 2-year STEP 5 trial. Diabetes, Obesity and Metabolism, 26(3), 911–923.
Wadden, T. A., Chao, A. M., Moore, M., Tronieri, J. S., Gilden, A., Amaro, A., ... & Jakicic, J. M. (2023). The role of lifestyle modification with second-generation anti-obesity medications: Comparisons, questions, and clinical opportunities. Current Obesity Reports, 12(4), 453–473.
World Health Organization. (2025). WHO issues global guideline on the use of GLP-1 medicines in treating obesity. News Release, 1.
Zeng, Y., Wu, Y., Zhang, Q., & Xiao, X. (2024). Crosstalk between glucagon-like peptide 1 and gut microbiota in metabolic diseases. mBio, 15(1), e02032-23.